VASKEKOST // TVILLINGMAMMA

Spesielle greier..


For tre år siden kunne det ikke falt meg inn å glodd på en hel Wrestlemania/Raw/Smackdown uten å ha duppet av eller latterliggjort hele greia, men av en eller annen "merkelig" grunn ble jommen jeg også bitt av basillen. Jeg kan med trygghet skylde på kjæresten når det kommer til akkurat dette.

Jeg så en dvd - og så enda en til.. også muligens enda en til. Wow - det var ikke så kjedelig likevel, gitt! Og jeg måtte lesten le litt av meg selv - for at jeg faktisk stred imot alt jeg hadde sagt tidligere om wrestlingindustrien. But hey, det er aldri for sent å snu!

Det er ikke de svette, langhåra, digre gubbene med brunfarge spruta over hele kroppen som gjør at jeg liker det. Heller ikke de smellvakre damene som har en midje jeg gledelig kunne "drept" for. Men det er hele pakka, rett og slett. Historiene bak kampene, all komedien som skjuler seg ord og hendelser. Jeg flirer meg grå.

Nå bygger det seg opp mot Wrestlemania - og da tar det som alltid like av, hver gang på denne tiden av året. Da er det frem med brusen og godteskåla for å kose seg i tre timer. Det kommer til å bli helt insane - samboer og jeg gleder oss, mildt sagt :D Eneste er at man må trene ganske lenge for å forbrenne tre timer med godisspising,
but hey! It's sooo worth it!

Minner om vaskekostluer.blogg.no
med å trøkke dette bildet av ene
bestillingsluen jeg ble ferdig med ikveld.
Strikket i grått og hvitt, baggy stil.

Noen ganger er man bare nødt til å stoppe litt opp, trekke pusten godt inn i lungene og senke skuldrene. Man burde hvertfall tatt seg tiden til å bare stanse litt - men det faktum å faktisk gjøre dette, kan for noen være vanskelig. Hvorfor? Hva er det som gjør at det normale hverdagsmennesket ikke tillater seg dette, men fortsetter i den lange trave bane. Man kan igrunn si at vi lever i en boble, men alt man gjør - bidrar til hvordan man har det og hvilke valg man gjør. Er man så stressa at man ikke kan tillate seg å roe ned tempoet, vil tiden gå så altfor fort - til man en dag møter veggen. Tiden går fort nok ifra før - da er det lite vits å la den spinne enda fortere i livets rulett. Ta kortere steg, ta dypere åndedrag - kjenn på det å leve. Ro ned tilværelsen. Tillat deg å slappe helt av, engang iblandt. Det har du bare så inderlig godt av.

Når man møter en venn - eller
en bekjent, for den saks skyld,
da er dette et av de første spørsmål
man ofte stiller.



Ofte kan man ikke være helt forberedt på hva svaret kan bli - selvom man i de fleste tilfeller forventer å høre "Jeg har det bra". Når man derimot ikke får dette svaret - hva da? Mange kan reagere med å bli noe overrasket - og dette er ikke vanskelig å lese for den andre part. Kroppen sender ut mange signaler man selv ikke er klar over - både i form av ansiktsuttrykk og kroppsspråk - og dette kan være enkelt å både se og lese. Hvorfor er det slik at man stiller spørsmålet, hvis man i utgangspunktet ikke er helt klar over at det kan komme et svar som muligens ikke er ventet?

Jeg har selv gjort det jeg, så jeg sier ikke at det er en feil man kan ha - men kanskje noe å gjøre seg selv bevisst på? Det er veldig lett å stille spørsmålet ved første blikkfang og det er veldig lett å dra samtalen videre dersom personen du spør svarer at han eller hun har det bra. Men andre veien - kan det for noen være vanskelig å ta steget videre og spørre hvorfor. Hvorfor har han eller hun det ikke bra - vil personen i utgangspunktet dele dette? Ja, mest sannsynlig i og med at han/hun valgte å si at det ikke er optimalt. Hvor langt vil du strekke ut din hånd - for å hjelpe? Hvor langt kan man strekke seg, for å bidra til at situasjonen for den andre part, kan bedres?

Og. Hva hvis du får svaret "jeg har det bra". Hva er da bra - for han eller henne? Hva er det egentlig å ha det bra - for deg som person? Hvilke faktorer er det som spiller inn - for at du skal ha det hundre prosent optimalt , for deg? Dette er noe jeg nok engang tar et basketak i - for å finne ut, for min egen del (takk for den Gaute).

Hva er det å ha det bra, for meg? Jo - det er først og fremst at jeg er velvitende om at mine nære og kjære har det bra. Det er å ha en god helse og godt humør. Å ha det bra, for meg - innebærer små ting som et kyss på kinnet av kjæresten, en klem fra barna, en hyggelig melding fra en venn eller venninne, besøk på døra. Ord og blikk. Små ting som faktisk betyr ganske mye! Men vesentlig av alt er det førstnevnte. Er det noen nære og kjære som ikke har det bra - om det så er sykdom eller annet, så har ikke jeg det bra heller. Jeg har en side ved meg selv som gjør at jeg tar slike ting veldig innpå meg. Er det noe -jeg- kan gjøre for å bedre situasjonen, eller i det hele tatt bare få satt over et smil i det minste - så gjør jeg det. Jeg strekker meg så langt som jeg kan strekkes og gjerne litt mer til.

Som det står i headeren min her på bloggen - jeg ER generelt grublende. Ikke bare litt heller. Jeg er veldig grublende, funderende - tankene settes fort i spinn og jeg setter spørsmål ved det aller meste. Jeg vil vite - jeg vil lære , derfor setter jeg også spørsmål ved både det ene og det andre.